Hovdensamling med vind og vær helgen 9.- 11. februar

Fredag ettermiddag skjønte jeg at noe var i gjerdet. Matmor pakket sekken. Hun pakket mitt markeringsdekken også, og når hun gjør det pleier det å skulle skje noe morsomt. Da hun sa at jeg skulle legge meg i bilen, hoppet jeg inn med glede.

Etter en høneblund stoppet bilen på Hovden. Jeg har vært her før, og kjente meg straks igjen. Hovden Fjellstoge raget fremfor meg da jeg kom ut av bilen. Spenningen yret gjennom kroppen min, og jeg klarte ikke å være helt stille på rommet. Matmor spiste visst middag sammen med de andre 18 personene som var der. De hadde snakket om morgendagen, litt om hva vi skulle gjøre, hvor viktig det er å gi oss hunder rikelig med næring mens vi er i fjellet, og at det var meldt ruskevær så det var lurt å pakke oss godt inn. Matmor fortalte meg dette når hun kom opp på rommet, og hun vurderte flere dekken som vi hadde med. Jeg var litt sliten av å passe på rommet, så jeg la meg til å sove.

Lørdag morgen våknet jeg av en forferdelig lyd, og den ringte en stund. Lyden kom fra telefonen til matmor, og heter visst alarm. Matmoren min er ikke noe flink til å skru alarmen av raskt, så jeg pep litt for å få henne til å våkne, så hun kunne ta knekken på den grusomme lyden.

Etter frokost måtte jeg passe på rommet litt igjen, men før jeg visste ordet av det var matmor tilbake, og begynte å kle på meg. Utenfor Hovden Fjellstoge stod det mange hunder og mennesker. Til min glede var det nesten bare sånne som meg, engelsk settere, men jeg så også noen pointere. De aller fleste var unge hunder. Jeg er eldst med mine syv år, og den yngste var syv måneder. To menn pratet, og jeg forstod at disse var instruktører. Arild Skeivik og Thor Bernhard Sagland, jeg og matmor skulle være med sistnevnte. De to mennene delte nemlig gruppen i to, og skulle gå hver for seg.

Da vi kom over veien hørte og så vi rypene. Jeg elsker ryper. De lukter så godt og er så pene. To og to hunder ble sluppet løs, og fikk løp og lete etter ryper. Noen fant et par stykker. Det blåste godt, og snødde. Snøen gjorde at vi hundene ikke kunne løpe kjempefort. Noe skjønte ikke helt hva de skulle gjøre, og ville heller leke. Men instruktøren fikk ordnet opp, gav tips og råd hele veien. Jeg fant selv noen fugl, og syntes det var helt greit da vi snudde og gikk nedover igjen.

På veien ned skjedde det noe, som verken jeg eller noen andre har sett før. En av hundene som var ute for å finne ryper, fant en hare. Haren løp og støkket to ryper. Noen må ta en prat med den haren, for den var ikke rolig når rypene fløy, og det skal man jo være.

Tilbake på Fjellstoga fikk jeg middag, og la meg i buret for å sove. Matmor er litt plagsom, for hun ville massere meg, og tøye beina mine. Jeg vet hun gjør det i beste mening, så jeg fant meg i det. Etterpå fikk jeg sove. Matmor gikk ned sammen med de andre for spise middag. Jeg kunne lukte at middagen de spiste var veldig god, og jeg hørte at de pratet masse. Jeg tror de koste seg veldig.

Da matmor kom opp på rommet igjen fortalte hun at hun også hadde vært på foredrag. Den ene instruktøren, Arild Skeivik, hadde fortalt om sine erfaringer med engelsk setter og pointer, fordeler og ulemper. Jeg tenkte «er det noe å snakke om, engelsk setter er jo best selvsagt».

Søndag morgen gjentok hendelsen fra i går seg. Jeg måtte pipe for at matmor skulle skru av den forferdelige alarmen. Det blåse veldig ute. Jeg krysset labbene for at været ikke var så dårlig at vi ikke kunne ut å lete etter ryper. Til min lettelse kunne vi det, og jeg takker hundegudene for det. Likevel var det mange som dro hjem. Det var kolonne over fjellet, og kanskje veien kunne bli stengt. Fornuftig av de som dro. Jeg og matmor ble likevel med ut i fjellet. Vi var ikke så mange, så alle fikk løpe mye. Jeg så at alle hundene koste seg veldig.  Jeg fant masse fugl, og så at matmor var veldig fornøyd med meg. Også i dag gikk vi med Thor Berhard Sagland, og jeg tror han også var litt fornøyd med meg. Mange av mine medrase-venner hadde stor utvikling. Så selv om været utfordret oss, viste vi at vi engelsk settere er tøffe, elsker å jakte, lære og koser oss i fjellet.

Selv om jeg gjerne skulle vært på Hovden Fjellstoge i flere dager, måneder og år, så måtte vi dra hjem. Jeg håper det ikke er lenge til neste gang NESK arrangerer treningssamling, for dette er kjempe gøy.

Tusen takk for laget alle engelsk settere, med tobeinte, og lykke til. Håper vi ses igjen.

Hilsen Evi (7 år)