Høydemål på engelsk setteren

NESK ønsker å kommentere situasjonen som er oppstått etter at NKK’s standardkomite endret standarden på engelsk setter og pointer 1.juni 2022. De endret i og for seg ikke standarden, men tok bort et tillegg som har vært en særordning som rasene har hatt siden slutten av 1930 årene. Gordon setter-rasen fikk fjernet dette tillegget allerede i 2020, uten at det ble samme «støyen» som har dukket opp nå.

Tillegget fortalte dommerne som skulle dømme disse tre rasene i Norge (Skandinavia), at vi ønsket at høydemålende som rasene hadde i «gamle dager», eller når rasene ble etablert som rase, skulle brukes. For engelsk setteren, ble målene fra rasens grunnlegger Edward Laverack brukt og de ble innført i rasens første standard. (kilde Laverack bok 1872). I1937 hadde de nordiske raseklubbene og de skandinaviske ES-dommerne et møte med de nordiske kennelklubbene og ble enig om å bruke høydemålene til Laverack (eller den første standarden, tilpasset jakthunder). På denne tiden hadde oppdretterne i England, startet arbeidet med å prioritere Laverack sin type med fokus på kun størrelse, substans og showhunder. Det resulterte i høyere ES og økende høydemål i standarden.

Mr. Purcell Llewellyn overtok utviklingen av ES i England etter Laverack sin død, og utviklet en utmerket og uovertruffen jakthund og han eksporterte mange hunder til utlandet. Dette var første steg i delingen av rasen i Field trail linjer og show linjer, fordi «de andre» oppdretterne i Englang ble mer opptatt av størrelse og substans. I Amerika ble nå rasen delt i engelske settere og Llewellyn settere. I Norge har vi fra rasens spede start, hatt mer Laverack settere enn Llewellyn settere, men med årene er nok skillet mellom de to typene vasket ut.

På slutten av 1800-tallet var rasens høydemål 50-60 cm, og er beskrevet i litteraturen om vår rase. Senere ble det endringer på flere punkter i beskrivelsene. Men etter hvert, i 1947, overtok The Kennel Club (den engelske kennel klubben) systematiseringen av standardene for de engelske rasene. FCI lot de nasjonale kennelklubbene oversette rasestandardene for alle raser selv. Men utover i 1960 årene ble det slik at FCI selv oversatte standardene, og sendte dem på FCI språkene, spansk, tysk, fransk og engelsk til de nasjonale kennelklubbene. Der blir de også i dag oversatt til våre språk, slik som NKK’s standardkomite har gjort i alle år siden.

Rasens høydemål var ved etablering av den kjente standarden for ES i 1935, opp til 64 cm på hanhunder og 60 cm på tisper. På samme tid var det i England, 65 cm på hannhunder og 61 cm på tisper. Når den Engelske kennel klubben justerte standarden i 1952 var målene økt til 69 cm på hannhunder og 65 cm tisper. Etter 1952 er ikke høydemålene endret i England. Det som er litt rart, er at de engelske showsetterne heller ikke holder høydemålet de selv ønsker!

I denne perioden har vi i Norge hatt vårt tillegg som har gitt dommerne en anbefaling om å dømme ES etter høydemål som foretrekkes for jakthunder. Oppdretterne har også hatt det som rettesnor for sitt oppdrett, og endringen som er gjort gir store utfordringer og stiller forståelig nok mange spørsmål.

NESK og tidligere avlsråd hadde for noen år tilbake et mankehøydemål-prosjekt, der formålet var å endre høydemålene i samarbeid med andre nasjonale raseklubber/kennelklubber. Det var et ønske om å gi et mer romslig krav for høydemålet.  Mankehøyden ble målt over en 3 års periode fra 2007-2009 på alle utstilte engelske settere. Totalt 1539 individer ble målt og mankehøyden lå i snitt på 61 cm for hanhunder og 56 cm for tisper. Avlsrådet hadde flere møter med den internasjonale engelsk setterklubben. Men her møtte klubben en kald skulder i The Kennel Club!

Avlsrådets medlem Petter Steen sendte en anbefaling og forklaring til alle våre ES-dommere, på hvorfor han vil gjøre/dømme som han gjør, på en lukket dommergruppe, og har fått veldig mange positive tilbakemeldinger på sin mening. Han kan ikke diktere hva andre skal gjøre, men mener det ikke er ønskelig at vi skal endre vårt syn på ES som jakthund på grunn av bortfall av tillegget.

Her er teksten som ble sendt til Petter Steens dommerkollegaer i juni 22.

Etter brevet som tok oss litt på sengen, har jeg fått masse telefoner og meldinger om hva skjer nå!? Og jeg svarer at for mitt vedkommende så endrer dette ingen ting, engelsk setter vil alltid være en jakthund og skal dømmes deretter. Det er drastisk å endre et forhold som har hatt sin virkning siden 1937, hvor de nordiske raseklubbene fikk lov av de nordiske kennelklubbene å bevare høydemålene, som rasens grunnlegger innførte! Edward Laverack (1798 – 1877)

Rutinen med å måle ES på utstilling, det slutter jeg med, akkurat som de gjør i England! I England løper de ikke rundt med målestav, og som Per Iversen alltid sa, «kommer du med målestav i rasens hjemland, så dummer du deg ut! Det er sikkert derfor rasens høyde i England ikke er i nærheten av deres eget ønske!

Et viktig poeng som vi skal ta med oss, er hva standarden beskriver (den engelske), (håper at FCI vil tilføye det ved neste korsvei): Appearance: The working English Setter may be proportionally lighter in build. Og det er verdt å merke seg kommentaren fra den Irske setter klubben angående størrelse på sin rase: «Irish setters that are balanced and in proportion, but outside the recommended height ranges should not be penalised».

Min oppfordring til rasens dommere i Norge, er at vi fortsetter å se etter hunder i ES rasen med tanke på følgende: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er og effekten på hundens helse og velferd, samt dens evne til å utføre sitt tradisjonelle arbeid.

Det er ikke mulig å forene høydemålene på rasen med helse og velferd for individet, som skal utføre rasens tradisjonelle arbeid over en lang jaktdag og gjerne mange dager i strekk. De som vil kunne klare det med høydemålene som er beskrevet, vil mangle substans, beinstamme og riktig type.

Men oppfordringen går også på å tenke seg nøye om, og om det er nødvendig å sette opp de minste hannhundene og de minste tispene vi får presentert. Trenden de siste årene med mange importer, spesielt fra kontinentet er at rasen er blitt mindre. Det er ikke ønskelig, og når vi ba om obligatorisk høydemåling av hundene på utstilling i en periode ca 2013. Så fikk vi et snitt på hannhunder ca 62 cm og tisper ca 57 cm. Og veldig likt det som ble målt i England i samme periode! (Høydeprosjektet)

Kan også opplyse at raseklubben jobber med et nytt rasekompendium og en dommerkonferanse som vil bli i januar 2023, samme helgen som Norsk Vorstehhundklubb avholder sin konferanse, og på samme sted.

Lykke til med dømmingen!

 

Vi i Norge har ingen mulighet på kort sikt å endre rasestandarden til en rase med opprinnelse i et annet land. Det er slik at for de norske rasene er det våre raseklubber som styrer og bestemmer standarden. F.eks Norsk Elghund grå, der er det Norske Elghunders Forbund og avlsrådet for rasen i Norge som bestemmer over standarden, og den gjelder for alle land i FCI. Det vil ikke være mulig for Italia å gjøre endringer på standarden for NEG. Slik er det også for våre tre raser som har fått tillegget fjernet. I etterpåklokskapens ånd, burde vi ha gjort noe for lenge siden for å forankre tillegget i standarden overfor FCI, eller ha prøvd å gjøre noe.

Raseklubben har i sin RAS gitt klare føringer på hva som er viktig med vår rase, vi vil følge opp dette via dommerkonferanse for alle som er autorisert for vår rase, og også til elever og aspiranter. (Det samme gjør de i Sverige). Vi kan heller ikke svare på hvor veien går nå, men det vil være fornuftig å jobbe internasjonalt med dette som tema. Det er i land utenfor England rasen nå utvikles som jakthund, og det er også slik at de flotteste «showhundene» også har tilhold utenfor England. Rasens hjemland har problemer med sin populasjon, de blir færre og færre, og sliter med liten avlsbase. Det er ikke utenkelig at rasen kan deles om engelskmennene fortsetter sin steile holdning og isolerer seg mer og mer.

Kan fremtiden bringe frem en ny FCI rase, en rase med fokus på dual purpose slik vi har i Norge? Kanskje med navn Europeisk setter?

Faren med en slik variant, kan være at de landene som har enda flere oppdrettere/hunder vil ha et ord i sakens anledning. Og da vil vi kanskje ende opp med hunder som er mindre og spinklere enn de vi har i Norge, Danmark og Sverige! De er betydelig mindre og mer lavstilte i land som Italia og Frankrike….

Med engelsk setter hilsen fra
Petter Steen og NESK avlsråd