Jeg heter Mette Møllerop og tar over redaktøransvaret for NESK-sidene i Fuglehunden fra og med nr. 1/26, etter Jon Tore Jacobsen.

Dette er ikke helt nytt terreng for meg – jeg hadde samme ansvar fra slutten av nittitallet til rundt 2008. I 2006 overtok jeg også redaktørrollen for hele bladet og sto i den til våren 2016. I et par år hadde jeg altså dobbelt ansvar, samtidig som jeg jobbet som redaktør og informasjonsansvarlig i oljeforbundet SAFE. Det var travle, men svært lærerike år.

Nå er jeg pensjonist, og har både tid og lyst til å bidra mer aktivt igjen – både i NESK og i min lokale klubb Rogaland Fuglehundklubb.

Gjennom årene har mye endret seg. Fra å alltid ha minst tre fuglehunder, har jeg nå «bare» to. Det skyldes hovedsakelig at jeg mistet tre hunder i løpet av halvannet år. De to jeg har nå – Frøy på to og et halvt år og Vår på sju måneder – er unge, og vanligvis ville jeg hatt større aldersspredning.

Jeg ble utdannet jaktprøvedommer i 1998, som den femte kvinnelige dommeren i landet. Fortsatt er det for få kvinner som tar steget. Oppfordringen min er derfor tydelig: Vi trenger flere dommere –yngre dommere og ikke minst kvinnelige dommere. Jeg er også utdannet instruktør, trinn 1 og 2, og har hatt fuglehunder siden 1984. Mange premier og championater er det blitt, men det aller viktigste er likevel hverdagen: turene, samarbeidet og fellesskapet med hundene.

Kennelnavnet mitt er Jentefjellet. Det handler mindre om jenter og hund, og mer om stedet der jeg fant min jaktidentitet. Ved foten av Jentefjellet bygde foreldrene mine hytte i 1965, og her fikk vi både trent og jaktet. Min far kom fra Trondheim til Stavanger med engelsksettere og kennelnavnet Samsjøen – oppkalt etter et terreng han jaktet i som gutt. Det navnet likte jeg godt, men det var ikke mitt. Jentefjellet var mitt terreng, og dermed ble det navnet på mitt oppdrett.
Som oppdretter kjenner jeg godt igjen utfordringen med å ikke beholde en valp fra egne kull. Man leter etter riktige kombinasjoner, linjer og egenskaper, grubler og vurderer – og når valget først er tatt, begynner spenningen. Om man har lykkes, viser seg først når avkommene vokser til. Noen ganger angrer man på at man ikke tok en valp likevel; andre ganger er det godt å kunne si at flokken er stor nok. Med to veldig unge hunder hos meg nå, går det nok en stund før jeg lar meg friste igjen.

Det meste vi gjør i en raseklubb, handler om avl – og det er langt fra snevert. Alle valper i alle kull skal ut til nye eiere med vel så mange drømmer som spørsmål. Enten du er en erfaren jeger eller har fått din aller første hund, starter et nytt liv. Hunden skal dresseres, sosialiseres, få møte fugl, trenes og kanskje føres på jaktprøve, apportprøve, utstilling eller andre aktiviteter. Det er mye å glede seg til – og mye ansvar å ta, gjennom hele hundens liv.

Her ønsker jeg – og raseklubben – å bidra. Veien til råd, hjelp og informasjon skal være kort. Både hjemmesiden vår, Facebook-siden og Fuglehunden skal være nyttige verktøy.

Jeg ser virkelig fram til å høre fra dere – hundeeiere, distriktskontakter og alle som brenner for engelsksetteren. Send gjerne inn bilder, historier og innlegg. Sammen fyller vi NESK-sidene med kunnskap, engasjement og lidenskap for rasen.