Dette er  historien om Ranætta`s Klara (NJCH Slottviddas I M Ramses / NMFHh-12 NJCH Fingå Ran)

Klara er en helt fantastisk hund på alle måter, rå jakthund, fantastisk gemytt, personlighet så det holder. Ho er hunden som kan sitte å se på deg som om du er det eneste i denne verden som betyr noe. Det er nesten som fruen blir sjalu?, men slik har det dessverre ikke alltid vært.

Historien min med Klara begynte i 2017, da Klara var 4 år. Jeg hadde vært uten hund i ca ett år.  Det var en god kamerat av meg som eide Klara og  hun hadde aldri fungert slik han ønsket. Jaktmessig var det rett og slett elendige greier.  Ikke tok ho stand og søket var heller ikke mye å skryte av.

På hjemmefronten var det mye stress fra ho. Ho hadde også en tendens til å stikke av så fort muligheten var der. Kompisen min hadde flere hunder i sitt hundehold og  ho ble nok trykket ned av de andre hundene. Årsaken til denne adferden kan nok skyldes dominering av de andre hundene.

Jeg fikk låne Klara med på hytta ei helg. Hun var veldig tillitsfull, fin og ingen problem med gemytt o.l. Denne helgen tok vi oss en tur på fjellet. Her fikk jeg se at det var en lang vei å gå for å få denne hunden til å bli en jakthund. Oppturen for min del på denne turen var når hun fant fuggel. Der var ho utrulig presis og rå i inngangen til fuggel. Standen uteble som forventet og det var full ettergang. Jeg tenkte med meg selv, om man klarer å dressere dette kan det bli artig, i alle fall i fuglesituasjoner. Hvorfor skulle man ikke få det til når man tenker på linjene bak henne.

Den helgen roet Klara seg fullstendig ned hos oss, det var som ho hadde bodd hos oss hele livet.  Min fru og jeg bestemte oss for at denne hunden bare måtte være hos oss. Vi var selvsagt veldig usikre på om dette kom til å bli noe jakthund i det hele tatt. Men det var en flott hund som vi fort ble glad i, og det så ut for å være gjensidig. Uansett utfall måtte det bare bli slik.

I tiden videre ble vi fort kjent og jeg begynte å forstå henne, vi ble trygge på hverandre. Så begynte vi sakte, men sikkert å jobbe mot målet, å bli en brukenes jakthund. Det første året skrev jeg faktisk treningsdagbok for alle treninger vi gjorde og dette ble svært nyttig informasjon etterhvert.

Vi fortsatte vår målbevisste trening med både dressur og apport. Apporten var et kapittel for seg selv. Ho hadde en total vrangforestilling med tanke på apport. Treningsdagboken som jeg hadde brukt flittig ble svært nyttig i denne innlæringen. Jeg brukte denne kunnskapen i apporttreningen, og jaggu fikk vi en åpenbaring. I dag er hun en glad og dyktig apportør.

Råskapen ho hadde i fuggel hadde jeg lyst til å bevare. Jeg var derfor svært nøye med hvordan forholdt meg til henne i fuglesituasjoner. Ho er en hund som reiser voldsomt fra alle vinkler, er samarbeidsvillig og ganske rolig i oppflukt.

Søksmessig var det en del å gå på, jeg er en tilhenger av å hjelpe hunden i å lykkes, dvs man legger til rette for å få til et godt søk som skal ende opp i en stand. Dette gjorde vi utallige ganger, og søket begynte faktisk å bli riktig så bra. Hun har god reviering i sin blodslinje, og dette er noe hun har arvet med seg.

Vi har ikke lykkes helt ennå med topp premien i jaktprøve sporten, men ho er en meget god viltfinner og finner som regel sin fuggel. Vi har nok mistet to-tre 1AK pga. urolighet i fuggel. Hun har iallfall blitt premiert og har noen 2AK.

Ho fungerer i dag like godt i skog som på høyfjellet. Med mye fjellrype i vårt distrikt har hun lært seg til å takle dem også.  To jaktprøvedommere har sagt til meg at denne hunden bør prøves på lavland også Det er noe jeg aldri har prøvd. Dessverre har vi ikke slikt her nord.

Jeg er utrulig takknemlig for at jeg fikk overta denne hunden, som jeg trygt kan si er min beste venn.

Når jeg skriver om dette nå og tenker tilbake på tiden vi har vært i gjennom, og hvor kort tiden fremfor oss er, blir man litt sentimental. Et hundeliv er altfor kort. Jeg kunne lett skrevet en bok om denne hunden, og kanskje gjør jeg det en dag til eget bruk.

Jørn Garnes

Narvik